Fra 1918 til 1921 var han selvskrevet på det norske landslaget og var bl.a.med på å tilføre England landets første nederlag i en fotballandskamp. Det skjedde da Norge slo England 3-1 under olympiaden i Antwerpen i 1920. Med på laget var for øvrig også en annen sarping, nemlig Per Holm.

Etter sesongslutt i 1921 dro Asbjørn til Hamburg. Der visste man å sette pris på hans fotballtalenter og han spilte på Hamburger Sports Verein (HSV) i 12 sesonger inntil han i 1933 valgte å reise hjem til Sarpsborg og Norge. Asbjørn ble tysk mester to ganger med HSV, og man forsøkte å overtale ham til å bli tysk statsborger, slik at han kunne spille på det tyske landslaget. Det takket han et bestemt nei til. Under tiden i Hamburg ble han utnevnt til HSV’s første æresmedlem og etter hans siste kamp for klubben i 1933 kunne man bl.a. lese dette i tysk presse: «Aldri har en utenlandsk sportsmann i Tyskland vært et større forbilde for vår idrettsungdom enn den populære nordmannen»

Tilbake i Sarpsborg ble han trener for SFK og førte laget til cupfinale i 1934. Deretter ble han ansatt i Norges Fotball Forbund (NFF), der han raskt ble generalsekretær og sjef for landslaget, en stilling han hadde resten av livet. Asbjørn ble norsk fotballs sterke mann og ubestridte leder i 20 år. Han var mannen bak det berømte bronselaget i 1936, og han var den som i 1938 for første gang tok Norge til sluttspillet i VM.

Under krigen ble han en forgrunnsfigur i den illegale kampen mot tyskere og quislinger. Det er hevdet at det var NFF’s kompromissløse holdning med Asbjørn i spissen som ble inspirasjonen, først til idrettsboikotten og senere til den illegale motstandsbevegelsen i sin helhet.

Asbjørn ble til slutt arrestert og måtte sitte ca ett år på Grini. 29. juli 1943 er datoen for det som skulle bli Asbjørn Halvorsens andre Tysklandsopphold. Men denne gang var det ikke ære og berømmelse som ventet ham, men et liv i fornedrelse, sykdom og nesten død for hans vedkommende. Etter opphold i flere konsentrasjonsleire, bl.a. de beryktede leirene Natzweiler og Vaihingen, ble han i april 1945, mer død enn levende båret ut fra Vaihingen konsentrasjonsleir.

Asbjørns resolutte opptreden overfor de tyske fangevokterne og hans enestående innsats for å hjelpe sine medfanger er i seg selv en utrolig historie. Ca 500 nordmenn var internert i «Natt og Tåke-leiren» Natzweiler. Av dem overlevde ca halvparten, bl.a. vår senere statsminister Trygve Bratteli. Det er svært mye som taler for at langt færre, inkludert Bratteli, hadde overlevd uten Asbjørns innsats og opptreden.

Etter krigen arbeidet Asbjørn utrettelig for å gjenoppbygge norsk fotball, og han var en av drivkreftene bak AS Norsk Tipping. Der satt han som styremedlem helt til han døde i 1955.

Asbjørn er blitt hedret med en rekke ordener og utmerkelser for sin innsats både på og utenfor banen. Vi synes det er på høy tid at SFK og Sarpsborg by også reiser et monument over byens kanskje mest fremtredende person.

Du kan lese mer om Asbjørn Halvorsen på Wikipedias artikkel og Fotballtidskriftets Josimars flotte artikkel "Helt glemt" skrevet av Torbjørn Giæver Eriksen, Jan Åge Fjørtoft, Ketil Lindseth, Jan-Erik Larsen og Morten Wetland.

I oktober 2017 ble det distribuert en egen avis om Asbjørn Halvorsen. Avisen finner du under denne artikkelen.